Om en byggherres iver. Og Tønsberg.

Februars siste dag leker april.

Det som er igjen av snøen ligger slapp og motløs. På tomta, som for få uker siden lå naken og jomfruelig, står det på denne onsdagen en siluett av et hus:

Jeg visste det jo, men måtte likevel spørre Mathias om materialene var ferdig kuttet ved leveranse fra Hasås?  ”Neida”, svarer han og lader spikerpistolen for n´nte gang.  De sirlige stablene har han saget til selv. Det er gått fire timer fra han flerret emballasjen av materialpakkene til bånn-svilla ligger på plass og en av veggene til reisverket på det nærmeste er ferdig.

Antagelig burde jeg bodd i hvilevogna for å henge på, men det gjør jeg ikke.  Nøyer meg med rollen som slips med kamera på skuddhold og korte visitter.  Så jeg drar.  For så å vende tilbake til åstedet i tre-tiden.  Mathias ser såvidt opp, jeg ser han smiler. Hele reisverket er oppe, med vindusåpninger og det hele.   ”Hatt hjelp Mathias?” ”Bare til å reise veggene.” Jada.

Tønsberg har integritet.  Full kjeller gir god albuplass for trening etterfulgt av badstu.  Her nede er det også tegnet inn hobbyrom, toalett og dusj samt egen utgang til terreng. Huset er virkelig innholdsrikt, hva med et bibliotek med peis?  Tønsberg har en grunnflate på 99,7 m2. 

Glede på en mandag, og Stavern

Store, våte, snøfiller danser i lufta. Mandag morgen blues. 

Ute er det svak skumring og søvnen har ikke helt sluppet taket. 

To kopper kaffe vekker sansene og turen går til tomta. 

Du merker det med én gang, her ligger det mer i lufta enn snø - en stemning av forventning og glede brer om seg og tar bolig i alle som er tilstede. 

Det syder av aktivitet – tre murere mekker ferdig forsterkninger rundt sålen.

  

Ikke før har de ryddet bort verktøyet, så er betongbilen der. 

Etter litt finjustering sender den flytende betong ut i en renne, murerne sørger for at massen havner nøyaktig der den skal.

 Idét trommelen er tømt og bilen er klar for retur, kommer betongbil nummer to.

13 kubikk med flytende betong fyller rammen til randen, murerne jevner det hele ut til en glinsende flate.  Så er vi alene, tar en ny kopp kaffe og venter. I syv minutter. 

Så er den der. Bilen med materialer fra Hasås.  Bjørnar og Mathias starter lossingen umiddelbart, selvfølgelig gjør de det. Du ser det i ansiktene rundt deg-  hvor viktig øyeblikket er.  

Nå, akkurat nå, kan byggingen av Arnestad starte. Yvonne og Mathias´s hjem.  Og jentenes.

Stavern er det koselige lille huset i skogen. Eller på et byggefelt, eller i noens hage.  Skjønt lite, det har tre soverom i annen etasje og deler du av stua i første etasje, får du fire.  Stavern har en grunnflate på 78,7 m2.

Kjærlighet, harmoni og Homborsund

Nå er også armeringsjernet lagt på plass. Mandag kommer betong-
bilen, samtidig er også den første material-leveransen ventet.

Jeg vet ikke helt når det skjedde.  Men mest trolig oppsto forelskelsen den aller første solfylte sommeren jeg tilbragte i båt langs kysten vår. 

Kjærligheten til havet, kystandskapet og ikke minst til de pittoreske sørlandshusene som klorer seg fast uti skjærgården.  

Hus og natur i perfekt harmoni, bildene øynene fanget inn skapte en indre ro – bilder fra en annen tid.

Trodde jeg. Inntil jeg ble med LillesandHus på tur, mange av husene jeg hadde sett, hadde de bygget.

Nå er det ikke sånn at jeg bare liker gamle hus, eller modeller inspirert av eldre byggeskikk.  Neida.

Poenget mitt er bare at noen av de husene som ble bygget for hundre år siden, og som vi liker i dag, har bevist at de holder mål. 

Det er noe med at harmoni og estetikk alltid er gyldig.

Innenfor husets fire vegger skjer det naturlig en løpende utvikling. 

Familiestrukturer, miljøkrav, varmeløsninger, kjøkkenfunksjoner, materialer  og personlig stil er bestemmende for valgene våre. 

Vi skaper hjemmet for våre nærmeste. Men også for alle som ser det i landskapet.  

Homborsund er et klassisk eksempel på et tidløst eksteriør.  Det har vinduer mot verden og et lunt indre.  Som i alle LillesandHus kan vegger flyttes i forhold til den originale planløsningen for å innfri individuelle behov. Homborsund har en grunnflate på 95,5 m2.

Metervis med vannbåren varme og Søm

Gulvvarme er ikke lenger luksus, men et valg mange tar, til beste for miljø og lommebok.

Jeg trodde jeg visste noe om hvordan en grunnmur blir til.  Men det er bare å erkjenne det, verden har gått videre uten meg. 

Enkle Lecablokker og vatring er erstattet av et finurlig system av flere dekkende lag, og rør og armeringsjern på ”føtter”. 

Amatører bør vennligst holde avstand tror jeg nok, krav til nøyaktighet og fagkunnskap må til.

Plutselig er de på plass, de superlette isoporplatene ligger tett i tett og flaten fremstår like glatt og jevnt som et stuegulv. 

Murerne bedriver håndarbeid med meg som tilskuer, skjærer og tilpasser til komplett heldekk.  

Ved neste” inspeksjon” er alt fuktsperren eller fiber- duken på plass, litt usikker på hva barnet heter. 

Det limes rundt rørene som stikker opp der det skal bli kjøkken og bad.  Deretter legges et nytt isoporlag på plass.

Så er gutta fra VVS Lillesand på jobb igjen og smidige vannrør slynger seg over hele flaten, meter for meter blir de ”stemplet” fast i isoporlag nummer to. 450 løpemeter sånn omtrent. Glad det ikke er min rygg…

 ”Vannbåren varme er en investering”, sier rørlegger Frode, ”en investering som skal bli lønnsom på sikt.” 

Hans Martin og Frode jobber hardt, men har vinterferie i vente.

Andre fordeler gulvvarme gir står det å lese på nettsiden vannbårenvarme.net: 

”Jevnere temperatur og stor varmekomfort
. Mer behagelig inneklima
. Vannbåren varme gir mindre støv
. Bedre arkitektonisk, hindrer ikke møblering
. Miljøvennlig og energifleksibelt.”

Varmekildene kan være ulike, ett alternativ er å installere en dobbeltmantlet bereder, en annen er å anskaffe en varmepumpe.  Overføring av energi fra luft til vann kan visstnok redusere strømforbruket til en tredjedel.  Så er også jeg oppdatert.  I hvertfall litt.

Søm er designet, som du alt har sett, for skrånende tomt. Det har ikke så stor grunnflate, men er overraskende innholdsrikt: her er det tegnet inn arbeidsrom, hobbyrom, loftsstue, samt fire soverom.  Søm har en grunnflate på 80,5 m2 og et bruksaral på nærmere 200 m2.

Snart er det vår! Og jammen har Yvonne og Mathias vært heldige med været.  

Tilnærmet null snømåking så langt. Forholdene påvirker helt klart tempoet.  Og humøret.  

Jeg opplever at husbygging er mer enn å bygge, tomta blir en form for sosial møteplass. Maskinførere og håndverkere er helt klart trivelige folk. 

Mandag kom Nesoddfirmaet MUR, PUSS & FLIS AS og støpte fast en ramme av isopor- presisjon er en nødvendighet, avvik på noen bittesmå millimeter ville gitt store utslag.

David fra Nesoddfirmaet Mur, Puss & Flis AS

Og idag, tirsdag, var LILLESAND VVS på plass og koblet rør. 

Neste arbeidsoperasjon er pukking rundt rørene for å sikre at de ligger stabilt inni det som er i ferd med å bli sålen.

Dernest blir det foreberedelse til gulvvarme, elektriker skal inn, så rørlegger igjen og innmellom fylling av grus, singel eller pukk.  

Jeg roter med begrepene - i mitt hode er singel litt runde småstein, grus små ujevne småstein og pukk litt større steiner.  Men er det riktig? 

Frode og Hans Martin fra VVS Lillesand i full vigør.

I et forsøk på å bli litt klokere søkte jeg på nettet og fant disse variantene over temaet stein: 

Steinmel, veigrus, grus, engansknust grus, subbus, strøsingel, hagesingel, singel, pukk, storstein, finstein, elvestein, elvesingel,fallsingel, sandkassesand, oljegrus, pussesand, støpesand,skjellsand, grøftepukk, grovpukk,maskinkult, sprengstein, fyllmasser.  

Mange av typene angitt i lik millimeterstørrelse…  

Dessuten kunne jeg lese at naturlig forekomst av grus er begrenset, man går derfor i økende grad over til knust fjell. 

Til høyre: Werner, far til byggherre Mathias på besøk.

Visst bygger LillesandHus store hus også. Har sett dem jeg, noen av dem kneiser på drømmetomter uti Blindleia, den vakre skjærgården på sørlandet. Dette er Hudøy – et romslig, smart og fleksibelt hus. Du kan for eksempel ha kontor eller tenåringsrom over garasjen, som ikke ser ut som en garasje, men som en del av huset.  Hudøy har en grunnflate på 149,9 m2. 

Nivellering, søndagsbesøk og Nøtterøy

Skribentens stuntbesøk på tomta i tide og utide har ikke gått helt upåaktet hen.  

Man kommer i snakk med folk, og det har uten unntak vært veldig hyggelig. 

Husbygging er et tema som opptar de fleste, og et trivelig nabolag er viktig det. 

Fredag ettermidag hadde gutta til entrepenør Haug pakket midlertidig sammen.

Lørdag var det varslet nedbør og en presenning dekket derfor gruslaget som skal bli såle.

 

Men en ny aktør var på plass, en kar som tok presise mål for høyder og hjørner. Nivellering tror jeg det heter.

Byggherrene Yvonne og Mathias er selvfølgelig enda oftere innom tomta enn det jeg er.

Klart de gleder seg over fremdriften, drømmen de har båret på i syv år kommer nærmere dag for dag.

Isabell til venstre, og Julie på bildet til høyre, er klare for vinterferie, en hel uke med lek, ski og foreldrenes fulle oppmerksomhet.

For første gang på tomta, familiehunden Lilly - ellevilt lykkelig tilstede, men lite interessert i husbygging så langt.  Tomta

blir trolig mer interessant når hagen blomstrer...

                                             

Jeg har et nært forhold til Nøtterøy - min mormor, og dermed Mathias oldemor, hadde et hus som var til forveksling likt. Mormors hus var omgitt av en eplehage, og i den hagen sto et steinbord der vi unger fikk servert boller og bringebærsaft.  Men viktigst, i mormors hus var alle velkommen.  Hus gir minner, og det er opp til oss å skape nye.

Nøtterøy har en grunnflate på 85,2 m2.

Stafett på fløyel og Matros

Lars heter sjåføren som leverer lassevis med grus, eller var det singel? 

Det var så ryddig på tomta da jeg stakk innom på onsdag.  Helt flat fremsto den, hver stein var hamret ned i bakken.  

På torsdag derimot var den totalt forandret, det var fjell av stein over det hele. Grøfta gutta hadde gravd var 2,5 meter dyp, de måtte så dypt for å sikre riktig fall.  

Fra tomtegrensa mot veien gikk den skrått over tomta til et bestemt punkt i det som skal blir ringmur, så såle.

                                                                                                       

Blir mye masse av slikt.  Og rørleggeren hadde tydligvis vært der, orange rør lå lydig på plass omgitt av singel.   

Det er like før jeg ønsker meg en gravemaskin, eller en lastebil, føler meg puslete som bare opererer tastatur og fotoknappen.  Blir liksom ikke helt det samme som presisjonsarbeide med tonnevis av stein.

Oppstikk heter dette punktet som dukker opp på angitt sted i det som skal bli ringmur.

                 Odd Arne og Roy forsøker å forklare skribenten om fall, ytre stoppekran og stakepunkt for kloakk.

Snakket om stafett sist, tror det er riktigere å kalle fremdriften for hånd-i-hanske. Så snart elektrikeren kommer på banen er de fire aktører i sving: Mureren har alt levert materialer til sålen og når ringmuren er på plass skal gravemaskinen igjen i aksjon- singel skal fylles inntil muren. 

Matros heter huset og er utrolig praktisk med alle bruksrom på grunnplanet: Vaskerom, bad, innvendig og utvendig bod pluss kjøkken og stue. Og et soverom om du velger å dele av stua.  Mens annen etasje har loftsstue og bad i tillegg til de tre soverommene. Matros har en grunnflate på 94,3 m2.

Morgenstemning,innspurt og Søgne

  Også grå vinterdager kan være vakre.  Morgenstemning sett fra min hule på

 St.Valentins dag, en dag for kjærlighet, også til naturen.

Når hver stein som skal legges også skal hamres ned i bakken for å skape et ett hundre prosent stabil grunn, må det nødvendigvis ta noen dagers innsats.  Og nettopp innsatsen er det lite å si på- lastebiler går i skytteltrafikk og maskinene jobber kontinuerlig. Tomta hever seg dag for dag. 

Nå er gutta straks ferdige, på torsdag er det rørlegger og elektriker som overtar stafettpinnen. 

Rør skal legges i grøfter, kabler og ledninger trekkes. 

Det er selvfølgelig å foregripe begivenhetenes gang, men jeg kunne ikke dy meg for å presentere et interiørbilde fra et LillesandHus.

LillesandHus er ikke minst kjent for listverket i husene sine. Listene de bruker er etter mal fra tidligere tiders byggekunst. 

Heldige meg har vært inne i flere LillsandHus, regner med at det er greit å forstå forelskelsen min?

Arnestad, som Yvonne og Mathias skal bygge, er langt fra den eneste modellen fra LillesandHus. 

Jeg vil i innleggene framover presentere modeller jeg liker spesielt godt, først ut er Søgne:

Søgne kan lett assosieres med de gamle los-husene du kan se uti skjærgården på sørlandet.  Et bilde på idyll. Husets stille tilstedeværelse gir det naturlig stor oppmerksomhet, samtidig som de rene linjene gjør at huset passer inn i ethvert landskap.

Søgne er et praktisk og hyggelig hus på alle måter, det har høyst fortjent vunnet byggepris for linjer og løsninger. Huset har en grunnflate på 91, 4 m2.

Dynamitt, presisjon og en liten protest

Ja! I dag, fredag, skjedde det. Den siste knausen ga tapt for boring og sprenging. Jeg hadde flaks med timingen, var der.  Tom Haug med mannskap gjorde skikkelig forberedelser, selvfølgelig gjorde de det. Dynamitt er alvorlige saker, særlig midt i et boligfelt. 

 

Travelt på tomta. Presisjon og teamarbeide. Og dynamitt. Mannskapet utrustet med verneutstyr som påbudt.

Skjerfet derimot, er frivillig for å beskytte en vond hals.

Lot meg imponere, det så så lett ut å nappe de store mattene med den digre grabben for så å legge dem presis på plass over fjell og borehull. Det samme gjelder fjernstyringen av boreriggen,  et par små fingerbevegelser bare, så lar den seg lydig dirigere i posisjon.  Nå er det bare enda mer stein som skal på plass, enda mer komprimering og planering og vips er det klart for grøfter og rørleggerinnsats.

Ikke én eneste stein kom på avveie, eller havnet i skribentens hode, under sprengningen. Forresten ble også jeg ikledd verneutstyr, og bare så det er sagt, jeg sto på litt lenger avstand enn bildet kan tyde på.

Amta skrev en artikkel om LillesandHus for noen dager siden, i anledning av etableringen av Follo-kontoret i Drøbak. Fint det. Bortsett av at de omtalte byggefirmaet som ferdighus Ikke noe galt med ferdighus, men begrepet blir feil i mitt hode når det gjelder LillesandHus. 

Ser for meg prefabrikkerte vegger og lynoppsetting.  Mens LillesandHus er basert på ferdige tegninger, tegninger som ofte er innom arkitekten for å få flyttet en vegg eller to. Men så bygges det fra grunnen av som ethvert annet arkitekttegnet hus. Av snekkere på stedet.  Nemlig. 

Arnestad heter huset Yvonne og Mathias skal bygge. Kanskje ser du Arnestad i dette landskapet, alle modeller av hus som LillesandHus har utviklet og bygger. Så fort Drøbak-kontoret åpner i slutten av måneden kan du se dem der.

Byggetillatelse før tiden, og en nøtt

Gratulerer Nesodden kommune, flott jobba!  Yvonne og Mathias fikk byggetillatelsen i går, datert nøyaktig én måned etter at søknaden ble sendt inn. 

Det er bare praktfullt, den kom uker før forventet.  Praktfullt fordi det for alle involverte gir en trygghet  å ha kommunen og alle papirer i ryggen. 

For selv om tomtearbeidene går unna, har alt så langt skjedd på egen risiko og i tro på at alt ville gå greit. Visshet er noe helt annet.

Tomta ja, den skifter terreng dag for dag. Komprimeringen fortsetter. Steinene presses sammen og mot grunnen etter hvert lag, massen blir som et fjell å regne og gir absolutt stabilitet.

Det er spennende å følge med og snart skal det skytes, eller sprenges som det vel heter.  Venter bare på riggen som skal bore, det er den lille åsryggen du ser på tirsdagsbildet som må vekk.

Øverst, Yvonne, en fornøyd innbygger.  Marius og entrepenør Tom Haug diskuterer videre fremdrift.  Tirsdag var tomta ryddig og stille i besøksøyeblikket, men snart skal det sprenges!  Nøtt, se under.

Det gule huset heter Ågerøy og er slett ikke det huset Yvonne og Mathias skal bygge, men et annet koselig LillesandHus.  

Huset har en lengde på 10,25 m og en bredde på 10,25 m, altså er alle fire sider like lange. En konstruksjon våre forfedre gjerne benyttet, fordi de visste det var lønnsomt i forhold til materialbruk.

En nøtt: 

Tenk deg et hus som som måler 8x8 meter.  Det gir en grunnflate på 64 m2. Regner du løpelengden på materialer rundt, får du 8+8+8+8= 32 løpemeter.

Tenk deg så et hus som måler 4x16 meter. Også dette huset får en grunnflate på 64 m2.

Men her blir løpelengden på materialer 4+4+16+16= 40 løpemeter!  Det er 8 meter material-lengde spart på en eneste runde rundt huset det.

    Så. Hvorfor i alle dager gir ikke to firkant-konstruksjoner med like stort grunnareal lik omkrets? 

    Min tidvis logiske hjerne kommer til kort her, noen som har svaret?