torsdag 29. desember 2011

Godt og spennende nytt år!




Det er i 2012 det skal skje. Nei, jeg tenker ikke på Maya-kalenderen, men på husbyggingen til Yvonne og Mathias.  Paret har visst i ti år at de en dag ville bygge eget hus.  Nå står de på terskelen til å realisere drømmen.

De er både utålmodige og tålmodige, de lette i to år før de fant den riktige tomta, og planleggingen har tatt tid.  Huset som skal bli hjemmet deres skal bygges med omtanke. Hvert eneste rom skal innfri behov og kommunisere med de øvrige rommene.

 Yvonne og Mathias er grundige byggherrer, de har målt avstander i fot-trinn, tenkt bevegelse, tenkt livet, tenkt praktisk.  

Og ikke minst har de tenkt framover i tid, vel vitende at livet har flere faser.

Jeg vet at sånn er det, uten at jeg kjenner de konkrete planene deres.  Jeg vet heller ikke mye om hva slags hus de skal bygge og hvor stort det blir.   Men trolig blir det ganske stort.  Småjentene blir ungdommer, og kanskje blir det en utleiedel? 

Aner ikke.  Heller ikke hvor stort hus jeg selv skal ha.  En gang, hvis mine planer innfris.  Tror ganske beskjedent, mine barn er voksne, får se.  

Det koster jo noen penger også, å bygge.  Faktisk i god tid før du begynner. Tegninger, oppmålinger og kart, tillatelser fra kommunen.  Så gjelder det da, å velge et hus som både er miljøvennlig, solid og som står seg, både i landskapet og økonomisk inn i fremtiden.  

Bildetekster: 
Et nakent tre glitrer med nakne grener mot en blekblå desemberhimmel. Ikke alle har vært like heldige som oss, verken med trær eller hus i uværet, ønsker alle lykke til med opprydding og gjenoppbygging!

Om ganske få timer er det nyttårsaften og rakettene smeller i været. Jeg har forstått at det spesielt er gutter i alle aldre som elsker bråket. Dachsen min, Sofie, er både dame og dyr, og har et helt annet syn på den saken.

Utsnitt av et lite hus. Et klassisk bryggehus på Nesodden som det riktignok ikke bor noen i, men som gir rom og tak til muntre medlemmer av det lokale fiskelaget.

Utsnitt av et stort hus- dette stilige våningshuset på Fosen-halvøya i Sør-Trøndelag er 30 meter langt! Jeg har ikke spurt deg Kari, men er det ok at jeg viser bilde av huset ditt???






tirsdag 27. desember 2011

Naturens krefter og tak i miljøet


Det er romjul, og storm og orkan herjer i store deler av landet vårt.  Jepp.  Har vært der.  For år siden. Satt på et kjellergulv i Finnmark og hørte uværet brøle.  Kjente at huset ristet. Lurte på om taket holdt. 
Var redd og kjente meg bitteliten. Som et fnugg vinden når som helst kunne ført dit den ville. 

Da det hele var over, visste jeg det bare, hvem som er sjefen.

Her på Østlandet er det jo stort sett snille forhold, men vi har jo vær her også.   Og det kommer både ovenfra og sidelengs.

Hustaket skal tåle mye.  Veldig mye. I løpet av et år skal et eneboligtak ta imot omtrent 500.000 liter regnvann,  takle meter med tung snø og dager med brennende solstråler.

Taket er skjoldet som beskytter og bærer.  Og ikke bare skal det passe til huset, det skal også gli inn i nabolaget, uten å rope for høyt.

Shingel, torv, stål, aluminium, tretak og …
Velger du takstein, får du igjen et hav av valg.  Type stein, kvalitet, profiler og farger- grå, rød, sorte eller kanskje glasserte?  Hva slags tak i hvilken farge passer til huset? 

Finest er kanskje det taket du ikke ser ved første øyekast, det taket som til de grader er i harmoni med omgivelsene at du oppfatter huset som en helhet, som ett bilde.

Jeg har i grunnen alltid tenkt på et tak nærmest som en hatt- men ser at taket faktisk kan utgjøre en stor del av fasaden, eller uttrykket huset har.

Tak handler ikke minst om vinkler, om grader og fall. Som får betydning for takhøyden og bruksarealet på loftet eller i toppetasjen. 








Her på disse hyttetakene i Kvitfjell ved Lillehammer er det natur for alle pengene.  Takene er nesten usynlige i landskapet.















Jeg falt for dette huset på Lesø i Danmark. 
Sjekk det taket. Bare storken som mangler.













onsdag 21. desember 2011

Vårt sted på jorden



Nesodden Kirke er etter min mening bygdas vakreste byggverk. 
Den ble bygget på 1100-tallet, da Inge Krokrygg styrte landet. 
Forfedrene våre ble pålagt å sette fra seg våpnene i inngangspartiet, 
våpenhuset. Trolig en god idé, preknene på den tiden 
skal ikke ha vært av det oppmuntrende slaget.
 Jeg har gitt meg selv lov til å være litt sakral i bildevalget i disse førjulstider.  Og samtidig benytte anledningen til å fortelle hvor i all verden på kartet Yvonne og Mathias skal bygge.  

Nesodden heter kommunen vår, og består av ei halvøy innerst i Oslofjorden. 

Og ja, vi i slekt, Mathias og jeg. At både hans og min familie er bosatt på Nesodden er dermed ingen tilfeldighet -slektsrøttene i vårt sted på jord går flere hundre år bakover i tid.  

 Det er flust av håndverkere i slekta, snekkere, murere og malere – sistnevnte fra tiden da maling var noe vanlige folk ikke hadde råd til, de malte hus med okseblod.  Mens slektas murerer har bygget flere av de mange bryggene langs Bundefjorden og Oslofjorden.  Med håndkraft.

Historien og arven vi ur-innvånere bærer med oss forplikter på et vis, og engasjerer. 
Vi deler et iboende ønske om å bevare naturen og bygdas ro – det samtidig som kommunens innbyggertall øker i rekordfart og det åpnes stadig nye tomteområder.

Å si at det finnes en typisk byggestil på Nesodden hadde vært blank løgn – uansett byggstil finner du eksempler her, gjerne innenfor en liten radius.  Hovedsaklig synder fra 60- og 70-tallet. Ting har blitt bedre, det skal kommunen ha, de nyere bo-områdene fremstår langt mer harmoniske.

 Og stadig har vi idyller og fredet geografi, samt elg, rådyr, gaupe og bær i skogen og fisk i fjorden. Men bro over til Oslo? Tror ikke det nei.


For 8000 år siden sto vannstanden 60 meter høyere og alt som stakk opp av Nesodden var de to høyeste toppene. 
Dit tok de første innvandrerne seg. Med mindre tallene er upresise, eller steinalderfolket var eminente svømmere, må de ha ankommet pr farkost, da som nå.




20 minutter med båt eller 4 mil rundt med bil til Oslo – hver eneste dag reiser flere tusen nesoddinger inn til jobb i hovedstaden. Den øvrige arbeidsføre befolkning jobber på Sunnaas Sykehus, i kommunen, som håndverkere
 eller i de stadig flere butikkene. 

Eller i helt andre yrker, som Yvonne som driver egen salong.  Som pussig nok har lokaler på nøyaktig samme sted der det ble funnet spor etter bygdas aller første steinalderbosetting.





Nesodden er formet som en tunge med feste i Frogn og jule- og badebyen Drøbak.  Vi har Oslofjorden på den ene siden og Bundefjorden på den andre. 

 Fra tuppen av Nesodden ser du over til Oslo, og motsatt.  Det siste kan være litt ergelig om du har tilbragt en kveld i lystig lag på Aker brygge, og den siste båten har gått for kvelden…




















søndag 18. desember 2011

To gode karer og ei motorsag




Det skjer noe på tomta!  To herrer i full vigør feller trær, kvister og rydder.  Hardt arbeid, men de er drevne, ser absolutt ut som de har gjort det før.  Tomta er stor, hvor stor har jeg ikke spurt om, men det synes som om det er nok av trær og buskas til mange dagers arbeid. Alle trærne skal riktignok ikke ned, det står en bevaringsverdig klynge i et hjørne og henger med nakne greiner.  



Fint det. Liker trær.  Hadde en gammel og klok onkel som gjerne sammenlignet folk med trær.  ”Se på den furua”, kunne han si, ”den er ung, struttende og overmodig, en typisk tenåring med livet foran seg”.  ”Mens den der”, sa han og pekte på en krokete og gulnet bjørk, ”den har levd lenge og sett det meste, den er som meg”.
Så dro vi det lenger, onkel og jeg, og snakket om at det du ser på overflaten verken er hele treet eller mennesket…


En digresjon. Og det nærmer jeg jul, er bare fem bittesmå dager til den store kvelden. Tomteryddig er noe mange byggherrer ser som en del av egeninnsatsen. 

Når Yvonne og Mathias ikke velger det, er det fordi de begge er i full jobb og rett og slett ikke har tid. 

Godt da at akkurat denne arbeidsoppgaven kan delegeres til to gode karer med ordenssans, motorsag og en traktor av fin, gammel årgang.  



                                                                  
Det er en kvisthaug bare. Men også vakker poesi.  En installasjon i naturen.


torsdag 15. desember 2011

Lykken er å finne drømmetomta i det miljøet du hører til


Løe i Gudbrandsdalen på flytende grunn, flommen i sommer
lekte både med hus og mennesker. Media advarte mot å kjøre
i området, det satt en spiss på opplevelsen.

Det første jeg så da jeg som 16-åring krabbet opp på Galhøpiggen, var ei hytte.  Ei hytte festet med barduner.  Et enda villere byggverk er Skarvereiret, klatrehytta professor Arne Næss bygget i Hallingskarvet, - tomta er ei steinur i bratte fjellveggen.  

Det er mange rare frittstående byggverk å se midt i norsk natur, bygget for å vare, på ei tomt som der og da ligger trygt i terrenget. 

Ikke så lett lenger det der, å bygge etter lystmetoden.  Landet er lite, menneskene flere, stat og kommune er sjefen. Tomter skal letes etter, og finner du drømmetomta, har du flaks om du får kjøpt den.   

Hele Norge er fylt opp med vakre landskaper, alle med sitt helt egne
uttrykk, umulig å gradere, men jeg innrømmer åpent at
villskapen i Lofoten står høyt på lista.


Er ikke veldig begeistret for andres styring og papirmøller, men innser at det nok er nødvendig med regulering.  Det å bevare mest mulig av den flotte naturen vår, det å sørge for at ting som utslipp og strømledninger skader minst mulig.  

Byggefelt er vel egentlig bare en videreføring av gamle bondesamfunn, før maskinene ble  gårdene som kjent drevet av menneskekraft – husene sto tett på plassen.  Praktisk nærhet for folk og fe og antagelig var det også et vern mot ville dyr.  

Jomfruelig ligger tomta der under et teppe av årets første snø- helt uvitende om at at den snart skal bygges på, lekes på og bli en hele families sted på jord, det stedet de i alle år vil kalle hjemme.
Et godt naboskap er ikke å forakte i dag heller.  Sånn sett ligger forholdene til rette for Yvonne og Mathias, tomta deres ligger midt mellom vennlige hus, nær skogen og likevel sentralt i forhold til jobb, barnehage, skoler og butikker.

Det er enda en liten håndfull måneder til de kan sette spaden i jorda, men på hjemmebane skjer det noe daglig – tegninger, kontrakter, søknader, møter  - og et hav av idéer, planer og tanker. 




mandag 12. desember 2011

Tilståelse fra en erfaren amatør



Jeg er i overkant interessert i arkitektur, farger, linjer og landskap, kan du si. Det går etter lystmetoden og et eller annet merkelig instinkt i meg som tydligvis liker balanse. For det er bare å innrømme det, jeg har ingen faglig ballast.  

Hus og hjem og allverdens bygninger er en interesse bare, en interesse jeg tror jeg deler med mange.

Erfaring i det å bo derimot, det har jeg.  Mye og variert boerfaring i smått og stort, i leilighet, i hus og hytter.  Sammen med et varierende antall familiemedlemmer og i ulike livsfaser.

Det er jo litt gøy da, å gå forbi et hus å tenke på hvordan det er å bo der, hvem som bor der, og hvordan de har tenkt når de har bygget det. I mitt rare hode kan jeg godt plassere vinduene annerledes, gi huset et malingsstrøk eller en ny takvinkel…. alt i løpet av det minuttet det tar å passere det.   Eller, jeg blir lykkelig når jeg kan la hendene gli over gammelt treverk.



For meg, tror jeg, handler hus ganske enkelt om livet.  Om det å være hjemme,  om å føle seg trygg.  Huset er hjertet og rammene for livene våre, klart huset vårt er viktig. 

Vi får se hvordan denne bloggen bærer i vei, blir nok litt av hvert, noen tankesprang kommer jeg sikkert også til å unne meg, men mest av alt blir det spennende å følge byggeprosessen til Yvonne og Mathias- og jentene deres.  Foreløpig har de tomta , drømmer og et mål om å flytte inn i nytt hus før jul i 2012…