Løe i Gudbrandsdalen på flytende grunn, flommen i sommer lekte både med hus og mennesker. Media advarte mot å kjøre i området, det satt en spiss på opplevelsen. |
Det første jeg så da jeg som 16-åring krabbet opp på Galhøpiggen, var ei hytte. Ei hytte festet med barduner. Et enda villere byggverk er Skarvereiret, klatrehytta professor Arne Næss bygget i Hallingskarvet, - tomta er ei steinur i bratte fjellveggen.
Det er mange rare frittstående byggverk å se midt i norsk natur, bygget for å vare, på ei tomt som der og da ligger trygt i terrenget.
Ikke så lett lenger det der, å bygge etter lystmetoden. Landet er lite, menneskene flere, stat og kommune er sjefen. Tomter skal letes etter, og finner du drømmetomta, har du flaks om du får kjøpt den.
Hele Norge er fylt opp med vakre landskaper, alle med sitt helt egne uttrykk, umulig å gradere, men jeg innrømmer åpent at villskapen i Lofoten står høyt på lista. |
Er ikke veldig begeistret for andres styring og papirmøller, men innser at det nok er nødvendig med regulering. Det å bevare mest mulig av den flotte naturen vår, det å sørge for at ting som utslipp og strømledninger skader minst mulig.
Byggefelt er vel egentlig bare en videreføring av gamle bondesamfunn, før maskinene ble gårdene som kjent drevet av menneskekraft – husene sto tett på plassen. Praktisk nærhet for folk og fe og antagelig var det også et vern mot ville dyr.
Et godt naboskap er ikke å forakte i dag heller. Sånn sett ligger forholdene til rette for Yvonne og Mathias, tomta deres ligger midt mellom vennlige hus, nær skogen og likevel sentralt i forhold til jobb, barnehage, skoler og butikker.
Det er enda en liten håndfull måneder til de kan sette spaden i jorda, men på hjemmebane skjer det noe daglig – tegninger, kontrakter, søknader, møter - og et hav av idéer, planer og tanker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar