Gode møter og full fart på tomta!

Mandag tok Yvonne og Mathias turen til Arendal på bestillingsmøte som planlagt. Når de først var på sørlandet var de også innom Strai og snakket kjøkken, og med rørleggeren, Lillesand VVS. 

Jeg fikk en glad rapport av Yvonne underveis, ikke vanskelig å forstå gleden i det hele tatt- veien fra drømmer og tanker til konkrete valg og bestilling er tilbakelagt. Se bildene av Yvonne med Arnestad i fanget, en håndfast drøm som nærmer seg dag for dag…

Forresten er nok Mathias og Yvonne de siste LillesandHus-byggerne fra vår region som tar tilsvarende møte-tur til det blide sørland. 

Så fort Follo-kontoret i Drøbak er ferdig ombygget og innredet vil møtene med LillesandHus bli holdt der . Eller hjemme hos folk, for noen passer det best.

Det vil også bli etablert samarbeide med et lokalt rørleggerfirma her i Follo, forhandlinger er i gang. Å ha gode og sterke underleverandører som rørleggere og elektrikere er viktig for LillesandHus. 

Tidsfrister skal holdes, å vente på folk som ikke stiller er ikke et alternativ. Det tror jeg passer Yvonne og Mathias veldig bra, tålmodighet er ikke det ordet jeg lettest forbinder med dem- entusiasme derimot!

Foruten våre byggherrer var daglig leder Thomas og byggeleder Peder tilstede på byggemøtet, eller bestillingsmøtet som det jo kalles.

Mandag ble skytemattene levert på tomta. Og i dag, tirsdag, var entrepenør Tom Haug i full gang med rensingen av grunnen!

Tanker om frihet og fremtiden - på en fredag i januar

Ute danser forsiktige snøfnugg i lufta. Det er fredag og helgen er snublende nær. Tenker på sommeren, tenker på hvor fort dagene går, dagene og årene. På hvordan folks liv forandrer seg i takt med tiden vi lever i, og  hvordan boligbehovene skifter gjennom ulike livsfaser.

Som ung med og uten barn, som voksen, eldre, gammel - alene eller to sammen. Folk som er vant til å bo mellom egne fire vegger, vil ofte velge å bygge et nytt tilpasset hus når behovene skifter. Tanken på å at styret i et borettslag skal bestemme når du skal grille, eller ta trappevasken, er aldri fristende.

Som etterkommer av ur-innvånerne på Nesodden bærer Mathias tradisjonene og frihetsfølelsen i ryggmargen. Forfedrene hans, og mine, bodde på Kjensli, en av bygdas eldste gårder, med hav av jorder og skog rundt seg.

Tidene har forandret seg, menneskene har blitt flere, plassen mindre.  Men ønsket om, og behovet for, å være herre i eget hus, er det samme.  Yvonne og Mathias har jobbet hardt og målbevisst for å kunne realisere drømmen om å bygge sitt eget hus. 

Underveis har de hatt tid til å tenke både på nåtid og fremtid. Hvordan huset skal være basen, hjemmet deres, gjennom mange, mange tiår. Arnestad er deres livs investering og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

På mandag starter alvoret med inntog av mennesker og maskiner som skal rense og trolig sprenge på tomta.  

Blir et slags startskudd for meg også det.  Det er da den egentlige reportasjen starter, det er først da jeg kan følge den praktiske prosessen som et slips. Gleder meg jeg. Og så må jeg takke Yvonne for tålmodigheten med meg. Håper hun nå  som valgene på det meste er tatt, får mer ro til å drive frisørsalongen sin, Basic, på Granholt.

Under: Dette boligfeltet kan du ta under armen – husene er små modeller av LillesandHus. Ikke bare er de små og søte -de er i korrekt målestokk og du kan løfte av taket og se rominndelingen.

D-dag og startskudd på egen risiko!

Vi er flere som har ventet i spenning på avklaring av byggetillatelsen.  Nesodden kommune har telefontid for byggesaker mellom klokka 12 og 14 én eneste dag i uka. Nemlig idag, tirsdag. Og Yvonne og Mathias har fått svar: Ingen skriftlig tillatelse enda, behandlingstiden er for tiden 7-8 uker...

Men! Byggherrene våre kan, på egen risiko,  starte grunnarbeidene. Dette fordi det ikke er snakk om dispensasjoner, ikke foreligger naboprotester, og fordi papirene er i skjønneste orden. JA!!!

Før LillesandHus kommer inn med sine leveranser, skal sålen være klar.  Og før sålen er klar skal det sprenges, graves og renses. Og legges utvendige rør, bunnledninger og stikkledninger.  

Rørleggeren,  elektrikeren og mureren er gjensidig avhengig av at de andre stiller som avtalt – et slags flytende og hurtiggående puslespill der alle brikkene skal passe perfekt inn i hverandre….og alt arbeidet må naturligvis skje forskriftmessig.  

Med andre ord, ingen jobb for glade amatører som liker å tumle med ledninger på lykke og fromme.  De ulike underleveandørene er valgt ut forlengst, og godkjennelsespapirene deres ble sendt inn sammen med byggesøknaden.  

Det er i det hele en masse papirer, regler og skjemaer involvert. Bare det vil være god nok grunn for flere enn meg til å sette bort jobben til noen som kan det.  Minst ett av badene i huset for eksempel, er pålagt å ha såkalt "universell utforming".  

Hva betyr det ???

Jeg gikk til min venn Wikipedia og fant Norsk Designråds definisjon:«Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk, skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler».

Jepp.  Jeg henger litt etter, men sånn er det. Godt at Yvonne og Mathias har forstått det forlengst og at de er i trygge hender. 

I neste uke er det byggemøte, eller bestillingsmøte som det kalles. Her skal ytterligere skjemaer fylles ut. Men jeg vil tro det er morsomme rubrikker, de skal fylles med store og små beslutninger paret har tatt på forhånd, kledning, takstein, trapper, vegger, gulv, dører, dørhåndtak, stikk-kontakter, kjøkkenskap...

Et morgenmøte i alvor og glede -i idylliske Drøbak

Thomas, daglig leder i LillesandHus har fått låne nøklene -lokalet i Torggata skal få ny innredning. Som skal være på plass når byggefirmaets Follo-kontor åpner den 1. februar.

Dette  innlegget skulle ha handlet om bad. I stedet blir det en fersk rapport fra badebyen Drøbak. Mathias skulle i møte for å signere den formelle kontrakten med LillesandHus idag, og skribenten hang seg ubeskjedent på.

Det er bare å innrømme det, jeg, en innfødt nesodding, er håpløst forelsket i denne perlen av en småby. 

Her tuslet jeg som småjente i glitrende gater på julehandel, her møtte jeg venner under konserter i badeparken, og her har jeg tilbragt lyse sommerdøgn i båthavna. 

Vi møtes på et bakeri som ikke er et bakeri.  Ikke nå lenger.  Her er det høyt under taket,  en praktfull kakkelovn står i et hjørne, stemningen er lun og lett. Og litt høytidsstemt.

Kontraktsignering er alvor.  Ikke bare for Mathias, dette er også den aller første kontrakten LillesandHus signerer i dette lokalet som snart blir deres Follo-kontor. 

Lokalet skal få ny innredning naturligvis. Fristelser fra menyen på bakeriveggen skal erstattes av en utstilling av husfirmaets små modellhus.

Antagelig fristende det også, husmodellene ligner lekehus, ser for meg små nesemerker på de store vinduene, avsatt av barn på søndagsrusletur…

Mathias er snekker, det visste jeg selvfølgelig.  Men at han har jobbet for LillesandHus før, det fikk jeg først vite i dag.  Dessuten at han skal jobbe for dem igjen.  Like greit å være åpen om den forbindelsen.  Mathias fant rett og slett husdrømmen på arbeidsplassen,  han kjenner Arnestad fra gulv til tak. Derav den iboende tryggheten hans. Og utålmodigheten. 

Nå er det straks tre uker siden søknadenen om byggetillatelse ble sendt inn til kommunen. 

Ting kan virkelig begynne å røre på seg hver dag som helst.

 I denne gata er det LillesandHus har leid lokale, kontoret vil ligge strategisk veggivegg med banken og med eiendomsmeglere som nære naboer. Et lite sørland som åpner dørene den 1.februar 2012.

Kjøkkenet straks innflytningsklart – på papiret

Hjertet i huset til Yvonne og Mathias, kjøkkenet, krever fortsatt sin kvinne, planleggingsfasen ruller videre. 

Mailene har gått varme mellom Strai og kjøkkensjefen. Og ting faller på plass, dag for dag.

Selv hvitevarer skal det tenkes på.  Det er nå bestemt fra høyere hold, nei, for et par år siden, at hvitevarer skal følge huset ved salg.  

Det betyr at du som husselger kan vinke farvel til vaskemaskinen som har tjent deg trofast gjennom år. 

Samt komfyren som du faktisk er blitt fryktelig glad i – fordi den ikke er lunefull, men tvertimot holder lovet stekeovnstemperatur. Sånn er det.  

Tanken er vel å spare noen rygger og prolapser ved bæring. En god tanke, med mindre du er misfornøyd med de bofaste  hvite varene….

Flytter du inn i helt nytt hus er det selvfølgelig ingenting å overta, da er det bare å hive seg rundt og bestille nytt alt sammen. Det blir en investering, men antagelig er det praktisk, mye skal integreres på kjøkkenet.

Yvonne og Mathias satser på Røroshetta. Ikke vet 

jeg hvilken type de har valgt, men jeg tok en 

sving innom nettsiden til leverandøren.  

Et overraskende besøk i positiv betydning,  

fant blant annet denne tøffe utgaven.

Det du ikke ser på et kjøkken ved første øyekast, er ikke mindre viktig.  Nemlig innredning av skuffer og skap. Logisk plassering av ting, tang og matvarer i forhold til arbeidsfunksjoner og måltider.  Tilgjengelighet for store og små. Oversikt og kontroll.

Sukk. Det hadde vært noe.

På tampen -de helt jomfruelige hvitevarene som skal flytte inn i huset til byggherrene våre er valgt.  Miele heter maskinene.

http://www.strai.no                                                         http://www.rorosmetall.no/

Håndtak for skap og skuffer i assortert utvalg.

Gode å ta i og fine å se på. Litt å velge i …

Yvonne har bestemt seg satser på håndtak  nummer 3.

Her har Isabell og Julie funnet sitt fristed

i et buskas av kvister. Et rimelig,

 miljøvennlig og intimt boalternativ.

Selv flyttet jeg inn i en hekk i tre-årsalderen.

Der inne, usynlig for de voksne, tilberedte

og inntok jeg næringsrike måltider basert

 på naturens egne råvarer: kongler og gress

med et dryss av jord.

Luftige tanker, drømmer og fornuft -et kjøkken blir til

Vi vet det alle sammen, hvor viktig kjøkkenet er.  Det er her det skjer, kaffekoppen før dagen har fått sko på seg, samtalen rundt et godt måltid, og latteren i selskap av gode venner en fredagskveld. 

Og så er det rart med det, små mennesker like å leke og gjøre lekser nær foreldrene.  Og foreldrene, de er oftest på kjøkkenet. 

Design og planløsning handler dermed om mer enn  rommet som arbeidsplass.  Tenkte Yvonne, og tegnet livet, gleden og hverdagen inn i tegningen.

Det er en jungel der ute. Og Yvonne har vært soldaten som har orientert seg blant leverandører, skapfronter, treslag, benkeplater, farger, priser, håndtak, avtrekkshetter  og ….. jepp, jeg forstår det har vært krevende kvelder, ja nettopp, ved kjøkkenbordet sammen  med resten av troppen.

De er et team de to, og sammen har Yvonne og Mathias skapt et råstilig, koselig og praktisk kjøkken.  Så langt en drøm som er konkretisert på papiret, en drøm som nærmer seg realisering dag for dag.

Faktisk kan de få byggetillatelsen før jeg trodde, kanskje allerede i løpet av januar. Selv har jeg det ikke like travelt kan du si.  Som lettere innpåsliten skribent er det mye å gripe fatt i, se og lære.  Og ikke minst er det utrolig fint å ha denne kontakten med familien,  de synes å drive på en bølge av positivitet og glede. Som smitter. Takk! 

Fra egen skisse til valg. Yvonne og Mathias har samarbeidet med kjøkkenprodusenten Strai underveis. Dette kjøkkenet ligger nær det de har bestemt seg for.  Men kjøkkenet skal være lyst, benkeplaten en annen, håndtakene annerledes...

Papirmølla, de sene kveldene og alle valgene

Jeg trodde at tiden fram til grunnarbeidene starter, ville innebære utålmoldig lediggang for Yvonne og Mathias.   Jeg har tatt grundig feil.  Byggeparet vårt har hektiske jobbedager og sene beslutningskvelder.  Tusen valg skal snakkes om, vurderes, og tas. 

Alt fra taksteinkvalitet og innvendig tak, til kjøkken, bad, dører, vifter og garderobeskap. En trapp er ikke bare en trapp forstår jeg, den skal nøye tilpasses farge og kvalitet på parketten…

Og så er det papirmølla da, nabovarsler, søknader og tillatelser. Ikke det at de er alene om jobben, tveritimot, men de blir involvert i alt som skjer.

Vi møttes på tomta sist lørdag, og jeg oppfatter prosessen omtrent sånn:   Byggefirmaet kommer på tomtebefaring og ser at det valgte huset passer inn på tomta og i miljøet.  Så utarbeides det pristilbud med de endringene vårt par ønsker.

Deretter tar arkitekten over og leverer tegninger, som så blir godkjent. Så skrives det kontrakt. Og bestilles situasjonskart.  Og naboer varsles.  Deretter oversendes byggesøknad og vedlegg i samlet flokk til kommunen. I dette tilfelle Nesodden. 

Og der ligger papirene nå , trolig på et skrivebord i teknisk etat, ettersom søknaden ble sendt første virkedag etter nyttår. 

Fordi tomta ligger i regulert område, skal saksbehandlingstiden være rundtomkring seks uker. 

Går alt på skinner får dermed Yvonne og Mathias et positivt svar i midten av februar. Og med mindre vi blir overfalt av metervis med snø i mellomtiden, har jeg en følelse av at spaden kommer i jorda dagen etter.

 Nemlig. Selvfølgelig følger flere møter og papirer i løpet av prosessen, men nok om det akkurat nå. Har mer lyst til å se  hvilken kjøkkenløsning Yvonne og Mathias har valgt. Vet det er et Strai-kjøkken, men aner ikke hvordan det ser ut.  Ikke enda, men veldig snart.

Stor bygningsmasse på Nesodden anno 2011.  Med plass for politikere og kommuneansatte, nybygg til høyre. Før sto det en gymsal her der vi nesoddinger hoppet bukk med vekslende suksess.  Velvel, det gikk i hvertfall fort å bygge.

Under: Stor bygningsmasse på Nesodden restaurert anno 1905. Hellviktangen heter stedet og har gått fra gårdsbruk til rikmannsbolig til kulturbygg. En fryd for øynene, i dag, og på den tiden da verden hadde tid til å tenke.

Plantegninger og arkitekter in spe

Yvonne og Mathias hadde i årevis bladd seg gjennom det som var av kataloger mens de drømte og jaktet på huset de en gang skulle bygge.  Det ble mange ekspedisjoner og sene kvelder.  De fant mye fint, og mye likt.  Mathias` arv fra rekken av håndverkere fornektet seg ikke, nåløyet var særdeles trangt. 

Men så en dag var det plutselig der, huset deres.  De så det med én gang, det ble kjærlighet ved første øyekast mellom Arnestad og dem.

Akkurat sånn skulle det se ut. Nesten.  Og planløsningen var ideell.  Nesten.  ”Vegger er da til å flyttes på?”  Spurte de. ”Ja, ” sa arkitekten og byggefirmaet, ”selvfølgelig er de det.” For fire år siden sa de det.  

Isabell, 7 år, har uoppfordret kastet seg på bølgen.

Det var dette med å finne den riktige tomta da. 

 Yvonne og Mathias har hatt god tid til å fintenke på hvordan de vil ha huset sitt.  Noen endringer har det blitt i løpet av prosessen. Men de har ikke veket en tomme, de har holdt fast på prosjektet og drømmen. 

Døtrene Julia og Isabell er helt enige, de har vokst opp med fargestifter og står ikke tilbake for foreldrene i målbevissthet og kreativitet.  Og utålmodighet.

Det har smittet over på meg - er innom tomta rett som det er.  Den ligger der og venter, den også.  Stille i vinterdagen ligger den der, ryddegutta har pakket sammen for lengst.  

Men skiltet til husleverandøren har kommet på plass.   

Heter det forresten leverandør eller byggefirma? 

Isabell og Julia med nytt hus på egen tomt.

Firmaet synes uansett som litt eksotisk på våre kanter av landet, et lite stykke sørlandet kommer til østlandet.  

Flott det! 

For selv om vi ur-innvånere på Nesodden vet at vi bor i verdens navle, med vår nærhet til hovedstaden og greier, 

ser vi ikke helt bort fra at det er noen meter mellom arkitektperlene i vårt lille rike.

Slik ser planløsningene ut i skrivende stund.  Men noe vesentlig mangler, nemlig tegningen over loftet. Det var som jeg trodde, det blir boltreplass der oppe.  Får publisere den tegningen når jeg får den/finner den...

Smil og fasader i landskapet

Tøff og selvsikker måke ønsker godt nytt år!

I min barndomsdal var det mange sterke personligheter.  En av dem, en klok og stilsikker kvinne med hvit topp i nakken og et hav av livserfaring, så på meg der jeg, jentungen, sto foran speilet og prøvde klær.  

”Husk det”, sa hun,  ”forsiden av deg er det ikke så farlig med, den kan du alltid smile deg bort fra, tenk heller på hva folk ser når du står med ryggen til”.

Det er dette med fasader. Vi har dem, både mennesker og hus. Vi kan ses fra alle kanter.

Men mens vi mennesker forandrer oss stadig vekk og gjerne på et øyeblikk, står huset der som den dagen det ble bygget.  Som en del av landskapet, og helst i harmoni både med seg selv og menneskene som ser. 

Jeg ble glad da Yvonne og Mathias delte tegningene av huset med meg. 

Huset synes å være tidløst og ærlig, uten fiksfakseri.  Definitivt et hjem.  Det blir tydligvis i to etasjer, kanskje  tre?  Ser ut som det går en trapp videre opp fra annen etasje, så i hvertfall et loft under en 32 graders takvinkel.

Joda, tror sikkert at gamle Ingeborg hadde vært superfornøyd, faktisk ligner huset Yvonne og Mathias skal bygge,  på det hun selv bodde i.