Et tak blir til. I iltre vindkast. Og Brekkestø.

Slitne etter dagens dont. Men blide.  Ikke aner jeg hvor de får energien fra.

Mathias og Alexander hadde hørt rykter om regn. Dermed var prioriteringen klar, de bestemte seg for å legge tak. Det var bare det at det blåste, ikke litt, men mye.  Veldig mye.  På bakkeplan fløy løse gjenstander gjennom lufta, noen plater tok luftveien over til naboens plen.

Byggekunst på høyt nivå, men med dårlig 

sikring- en av mine utallige små naboer 

fikk den nybygde boligen blåst ned

i vinden.

For gutta var vinden naturligvis null hindring.  Helt uanfektet la de takplatene, siden duk, eller vindsperre som det vel kalles.  For å hindre at duken tok seg friheter i vindkastene, lektet gutta underveis. 

Må ærlig innrømme at jeg aldri har skjønt forskjellen på lekter og sløyfer, men har spurt meg for og satser friskt på at jeg har skjønt det nå: 

Sløyfene legges først, over dem på tvers legges lektene, mellomrommet gir et luftlag mellom undertak og takstein, et luftlag som fungerer som ventilasjon.  For å sikre at det ikke oppstår lekkasje i spikerslagene, blir sløyfene fuget. Siden skal hele konstruksjonen trykktestes for å innfri de nye tekniske kravene, kalt TEK 10. Nemlig.

Ikke tale om jeg tør å klatre opp på taket. 

Jeg står med beina trygt plassert i et fremtidig soveromshjørne i

annen etasje med blikket mot fremtidig trappeløp. Blir loftsstue

og tre soverom her oppe, pluss to bad, vaskerom og garderobe.

Lekter og sløyfer i perfekt rutemønster. Nå kan taksteinen bare komme.

Brekkestø føyer seg inn i rekken av tradisjonsrike hus fra fordums tid. Fasaden på Brekkestø minner mye om Arnestad, men Brekkestø har ørlite større grunnplan. Mens  skråtaket naturlig gir noe mindre totalt bruksareal. Huset glir godt inn i de fleste bo-miljøer, og jeg vil tro det er spesielt tilpasningsdyktig med en fjellrabb i bak-kant. Brekkestø har en grunnflate på 101,9 m2.